Vår families historie gjennom tidene.
Mari Kristensdatter Ohnstad var mor til Vebjørn Vebjørnsen Ohnstad.
Mari var født som "uægte" barn. Både faren og moren reiste fra Aurland. Faren, Kristen, dro til Fresvik. Moren, Oline, reiste til Lærdal. Der ble hun senere jordmor. Mari vokste opp hos morfaren sin, Ole Monsen Ohnstad.
I 1874 ble Mari gift med Vebjørn Olsen Vangen. De bodde først inne på Vangen, men flyttet senere til Onstad og tok da navn derfra. Vebjørn arbeidet som skomaker.
I 1885 rammet ulykken dem, Vebjørn druknet i Vassbygdivatnet. Da var Mari svanger med Vebjørn. Fra før hadde de fire gutter, Ole, Kristen, Elling og Ole Andreas.
Mari måtte da ta seg av fem småbarn, og klare seg som best hun kunne. Det er vanskelig for oss i dag å forstille seg hvor vanskelig det var. Det fantes ingen sosialhjelp, bare et fattigvesen som for det meste hjalp foreldreløse barn.
Folk som kjente Mari fortalte at hun var en dugende syerske, og hun vasket og strøk også tøy for de engelske lakselordene. På den måten klarte hun å livnære seg og barna. Ole bodde en stund hos onkelen sin, Ellend Olsen Vangen, Elling hos mormoren, Oline, i Lærdal.
De bodde på Bakken på en gammel husmannsplass på Onstad, som lå ned mot elveoset. Huset var gammel, gissent og dårlig isolert.
Anders J. Ohnstad som har skrevet mange lokalhistoriske bøker om Aurland, kjente Mari og har fortalt mye om henne i bøkene sine: "Hun hadde systue, hun vasket, strøk og stivet tøy til hotellgjester og bygdefolk. Det var selvsagt at hun ordnet alt stivetøy til de engelske gjestene. Hun var kokke både i gjestebud og gravferder. Hun kunne sine ting til punkt og prikke, og var til å stole på. De fem småguttene hennes sprang ærend og hjalp til."
Anders Ohnstad skriver at moren hans beskrev Mari som var en "som var snøgg i snuen", "ho er mykje dugande, ho ordnar opp". Et eksempel på det var da Anders ble født to måneder for tidlig og Mari fikk lagd en "kuvøse" bestående av en korg med stålstrenger, et klede, bomull og to varmeflasker. Det gjorde at han overlevde. Doktoren hadde ingen råd.
