Christian Børs - slave i Alger

Kaprervirksomhet i Middelhavet.

I den dansk-norske handelsflåten var det mange som fryktet å havne som slave i Nord-Afrika. Det hadde de god grunn til. Det er vanskelig å anslå, men en tror at det var over 1500 europeiske slaver i Algerie omkring 1760-årene. I årene 1600-1800 kan så mange som 3000 nordmenn blitt solgt som slaver. De fleste sjøfolk fra Bergen. Norsk-danske skip var utsatt fordi tyrkerne, som var herskere på kysten av Nord-Afrika, lå i stadige stridigheter med den dansk-norske kongen.

Kaprerlandene som Tunis, Algerie og Marokko hevdet å føre handelskrig for å få sin andel av handelstrafikken på Middelhavet, og betraktet oppbrakte sjøfolk som krigsfanger, ikke slaver. Men for dem som opplevde dette var det klart, de var slaver, og de levde under svært vanskelige forhold.

4. oktober 1769 ble det danske kompaniskipet ”Rigernes Ønske” tatt av algeriske sjørøvere like sør for Lisboa i Portugal. Om bord var bergensmatrosen Christian Børs, Oddny Bergljot Isdahls tippoldefar, som sammen med resten av mannskapet ble tatt med til en bygning bak slottet i Alger by. Der var også mannskapet fra et annet dansk skip som var tatt like før. Blant disse var matros Niels Moss fra Trondheim.

Slavearbeid.

Alle sjømennene ble beordret ut på slottsplassen for å bli vurdert av den tyrkiske deyen ("guvernør" - øverste representant for det Ottomanske riket i Algerie).

Skjebnen til dem som ble tatt til fange var høyst forskjellige. Mens noen ble plaget og måtte utføre hardt arbeid fra dag en, ble noen yngre, mer representative slaver benyttet i hofftjeneste.

Niels Moss ble innlosjert i en slavekaserne og tilbrakte flere år i jernlenker. Moss klarte på tross av vanskelige forhold å skrive dagbok om opplevelsene sine i Alger. Christian Børs kom derimot i deyens tjeneste på slottet hvor det fra før fantes en ”Samling af alle Nationers unge Mennesker”.

Børs ble en av deyens betrodde slaver, og utstyrt med en vakker drakt (se bildet) tjente han deyen og hans hoff som kaffeskjenker. I et muslimsk land hvor alkohol var forbudt, var kaffe den drikken som var viktigst ved ulike seremonier og selskapeligheter. Han måtte lære seg kunsten både til å tilberede og skjenke kaffen.

Grunnen til at han ble plukket ut til denne priviligerte stillingen, var sannsynligvis at han var en blond, blåøyd, høyreist ung mann som førte seg med ro og verdighet. I Bergen var han kjent for å være en vennlig, trygg, nesten irriterende stø i møte med høy og lav. ( sitat fra Vetle Lid Larsens bok om slavene).

De europeiske landene var ikke samstemte i sin kamp mot slaveriet. Handelsinteressene gikk ofte foran interessen for en samlet motstand mot tyrkerne i Middelhavet. Svenskene kunne f.eks. ha avtale med den tyrkiske deyen i Alger, mens danskene var i konflikt.

Kamp for å frigitt slavene.

I 1770 sendte danskene en stor flåtestyrke til Alger for å sette hardt mot hardt.

Med på krigsskipet «Christiansøe» var en annen av Oddnys slektninger, Torbjørn Ludvig Synnestvedt. Han var 16 år gammel og kadett på skipet som skulle frigjøre skipene og slavene i Alger. Christian Børs og Torbjørn Ludvig Synnestvedt kjente ikke hverandre, men senere ble de kjent da Christian Børs sønn og Torbjørn Ludvig Synnestvedts datter giftet seg.

Alger by 1700

Alger var godt befestet, og danskenes kanoner gjorde liten skade. Angrepet på Alger mislyktes og Danmark-Norge måtte be om fredsforhandlinger.

Både Moss og Børs overlevde slaveriet og vendte hjem til Norge etter fredsforhandlingene mellom Algerie og Danmark-Norge i 1772.

Drakten fra Alger var et klenodium som Christian Børs tok med hjem til Bergen. Drakten finnes nå på Bergen sjøfartsmuseum.

Dobbeltmoral.

Mens man i Danmark-Norge ba for landsmenn som var havnet i slaveri, seilte norsk-danske skip fullastet med slaver over Atlanteren – med statens og kirkens velsignelse.

På slutten av 1700-tallet avtok sjørøveriet i Middelhavet kraftig. Trusselen var likevel til stede på andre hav.

De siste par hundre år har flere bergensskip fått merke sjørøvervirksomheten i Østen. Fullriggeren ”Lina”, bygget på Georgernes verft på Nordnes i 1876, ble utstyrt med kanoner, skytevåpen og sabler til forsvar mot sjørøvere i Østen. Blant de mer dramatiske episodene var angrepet på bergensskipet D/S ”Solviken” i 1927. Noen av sjørøverne var med om bord fra Hong Kong og dagen etter tok de over skipet. Kaptein og styrmann på ”Solviken” ble skutt før skipet satte kurs mot Biasbukta som var et velkjent oppholdssted for sjørøverne. Der ble de møtt av småbåter som hentet byttet.

Så lenge det fraktes verdier på havet vil trolig sjørøveriet fortsette å eksistere. Også i dag skjer det sjørøverangrep over store deler av verden. Ifølge International Commercial Crime Servies er tendensen at denne form for organisert kriminalitet er økende og mer brutal enn før. I januar 2005 har mange overfall funnet sted ved Indonesia og Bangladesh ifølge Weekly Piracy Report, men også ved kysten av Afrika og i Kariben lever sjørøveriet videre.

Kilder:

Bergen sjøfartsmuseum.
Vetle Lid Larsen: 1001 natt. Den utrolige historien om to norske slaver i Alger.
Wikipedia